Dom i sak mot Rudolf Steinerskolen i Bergen. 2005

Dom

--- --- 
Avsagt: 14.12.2005
Saksnr.: 04-042071ASI-GULA/AVD2
-----

Dommere:
Lagdommer Guri Elisabeth Molven
Lagdommer Nils Skaar
Sorenskrivar Harald Hjermann

Ankende part
A
Advokat Odd Arild Drevland

Ankemotpart
Rudolf Steinerskolen i Bergen
Advokat Halfdan Mellbye

Saken gjelder en elevs krav mot skole om erstatning og oppreisning for lidt økonomisk tap, framtidig økonomisk tap og ikke-økonomisk tap. Kravet bygger på påstått mangelfull undervisning som følge av uforsvarlig håndtering av adferdsvansker.

A begynte som elev i første klasse ved Rudolf Steinerskolen i Bergen i august 1996. Han var elev ved skolen frem til skoleårets slutt sommeren 2000, dvs. fire klassetrinn (1., 3., 4. og 5. klasse). Ved stevning til Bergen byrett av 29. oktober 2001, reiste A og hans foreldre søksmål mot skolen med krav om erstatning og oppreisning for lidt økonomisk tap, framtidig økonomisk tap og ikke-økonomisk tap. Foreldrene trakk sitt søksmål før hovedforhandlingen.

I søksmålet fra A avsa tingretten dom 23. april 2004.

Dommen har slik domsslutning:
”I søksmålet fra A v/verger:
1. Rudolf Steinerskolen i Bergen frifinnes.
2. A v/verger B A og C A dømmes in solidum til å betale saksomkostninger til Rudolf Steinerskolen i Bergen med kr 372.000,- - kronertrehundreogsyttitotusen.
3. Oppfyllelsesfristen for det i punkt 2 nevnte er 14 – fjorten – dager fra dommens forkynnelse.”

A har rettidig anket dommen til Gulating lagmannsrett. Steinerskolen har tatt til motmæle. Lagmannsretten holdt ankeforhandling i Bergen tinghus fra og med 17. til og med 21. oktober og 10. november 2005. For A møtte hans foreldre og verger, C A og B A, med prosessfullmektig, advokat Odd Drevland. For Steinerskolen møtte E og F med prosessfullmektig, advokat Halfdan Mellbye. I uke 42 møtte også advokat Liv Karlsen. A sine verger og Steinerskolens representanter forklarte seg som partsrepresentanter. For øvrig hørte lagmannsretten 21 vitner, herunder 4 som sakkyndige vitner.

Sakens bakgrunn:
Tingrettens dom inneholder en redegjørelse for sakens bakgrunn på sidene 2-10. Lagmannsretten viser til denne redegjørelsen, som i nødvendig utstrekning suppleres under lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A gjør i det vesentlige gjeldende:
Skolen har opptrådt så vel uaktsomt som grovt uaktsomt i sin behandling av A, fra og med 3. klasse i skoleåret 1997/1998 og til slutten av 5. klasse i skoleåret 1999/2000. Skolen har definert A som en problemelev med store adferdsvansker. Dette stempelet fikk han relativt tidlig, kanskje allerede fra 1. klasse, men det var først i 3. klasse det fikk dramatiske utslag. Skolen valgte en metode for endring av adferd som var stigmatiserende og utstøtende.

Skolen fokuserte på A som individ, at han har iboende sykeliggjorte svakheter, og nektet å se dette som et systemproblem eller et relasjonsproblem, eksempelvis lærer - elev, som måtte rettes i den konteksten problemet oppsto, nemlig i skolesituasjonen.

Resultatet ble en relasjonsskadet gutt. Etter hvert ble hans adferd selvoppfyllende. Med den metoden skolen valgte, ble hans svake sider understreket og all hans negative adferd ble styrket og bekreftet. Eksponenten for dette var klasselæreren, som åpenbart ikke hadde en metode for å tilnærme seg A ut fra hans individuelle behov. Etter hvert la klasselæreren seg på en linje med utstøting og stigmatisering.

Skolens flate struktur har gjort at den enkelte elev blir uten rettssikkerhet ved at det ikke var noen som kunne ta seg av og stå opp for eleven, slik som en rektor i den offentlige skolen kan gjøre. Det var en mangel ved systemet at forvaltningen, som består av 12 lærere hvor bare et fåtall kjente A, kunne overprøve pedagogisk faglige vurderinger gjort av personell som kjente han.

Vedtaket av 2. januar 2000 utelukket A fra skolen. Både Statens utdanningskontor i Hordaland og departementet sluttet seg til denne forståelse av vedtaket.

Det må også hensyntas at voksenkonflikten mellom D og foreldrene til A, viser at skolen lot en inhabilisert lærer fronte i forhold til PP-tjenesten og at dette har lagt føringer for PP-tjenesten sin håndtering av saken. Det var ikke behov for utredning av BUP og A kan ikke bebreides at han vegret seg for å skifte skole. A sine foreldre har vist stor vilje til samarbeid med skolen, men har samtidig vært nødt til å prioritere sønnens interesser i de tilfellene skolens tiltak kom i sterk motstrid til hans behov.

Skolens metode for løsning var i seg selv ansvarsbetingende. Den hadde som middel å benytte stigmatisering, utstøting og andre negative mekanismer, som medførte at en til slutt fikk et relasjonsskadet og pedagogisk invalidisert barn. Skolen var ikke i stand til å se på foreldrene som en ressurs. Det faktum at foreldrene ble sett på som fiender av skolen, medførte alvorlige problemer. A ble påført alvorlige skader. Det fantes klare handlingsalternativer som ikke ble benyttet.

Det foreligger et økonomisk tap forårsaket av skolens uaktsomme handlinger. A har gått glipp av utdanning. Han har åpenbare hull i sine skolekunnskaper som har satt ham flere år tilbake. Videre har skolens håndtering av A sine adferdsvansker, både i mai 1999 og ikke minst i januar 2000, vært så uforsvarlig at den må anses som grovt uaktsom. Dermed er det også grunnlag for oppreisning.

A har nedlagt slik påstand:
1. Rudolf Steinerskolen i Bergen v/styret er ansvarlig for såvel lidt økonomisk tap, fremtidig økonomisk tap som ikke-økonomisk tap for A.
2. Rudolf Steinerskolen i Bergen v/styret dømmes til å betale sakens omkostninger for så vel ting- som lagmannsrett med tillegg av 9,25% rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse og frem til betaling skjer.
 

Steinerskolen i Bergen gjør i det vesentlige gjeldende:
Det bestrides at skolen har utvist uaktsomhet. Det har heller ikke oppstått noe økonomisk tap som kan kreves erstattet. Skolen har iverksatt en mangfoldig ”meny” av forsvarlige pedagogiske tiltak. Tilnærmingen til A adferdsproblemer har vært pragmatisk og løsningsorientert og åpen for at løsningen både kunne ligge i tiltak overfor ham selv og i tiltak i klassesituasjoner. Skolen har mottatt råd fra PP-tjenesten og andre fagfolk og institusjoner. Disse rådene er fulgt så langt det har vært mulig.

I 3. klasse var hovedtiltaket assistent i klassen. Tiltaket ble finansiert av egne midler fra skolens side. Det var ikke midler til å ansette spesialpedagog. Skolen initierte dette året oppmelding til PP-tjenesten og fikk foreldrenes samtykke til det. A ble ikke mobbet eller utestengt fra klassen. Ordningen med assistent, dels i og dels utenfor klassen, var et forsvarlig tiltak. Spesialundervisningstilbud våren 1999 var et pedagogisk begrunnet og forsvarlig tiltak som ble foreslått av PP-tjenesten. Det samme gjaldt forvaltningens vedtak i mai om å opprettholde tilbudet frem til sommeren. Det er ikke påstått noe som begrunner ansvar på dette grunnlag i 5. klasse, dvs. høsten 1999.

Foreldrene hadde reelle handlingsalternativer som ikke ble valgt og som kunne bidratt til å løse problemene for A. PP-tjenesten anbefalte foreldrene en utredning ved BUP. Det kunne gitt en raskere og mer presis beskrivelse av problemene. Det kunne også utløst større hjelperessurser. Foreldrene fikk anbefalt skolebytte på et tidligere stadium. Skolebytte ville fjernet konflikten og bedret situasjonen betydelig for A. Det er ikke sannsynliggjort noe økonomisk tap som følge av manglende skolegang. Det tap som eventuelt har oppstått skyldes ikke skolens handlinger. Skolen ga et forsvarlig skoletilbud våren 2000.

Det er ikke riktig at skoletilbudet var ulovlig. Uansett vil det ikke være avgjørende om spesialundervisningstilbudet var lovlig eller ikke. Handlingsnormen som fastslår at foreldre skal samtykke til spesialundervisning er satt for å sikre foreldres medvirkning og rett som foreldre. Den har ikke til hensikt å forhindre at skolen finner praktiske løsninger i slike spesielle konflikttilfeller.

Det var ikke grunnlag for å forvente noe samarbeid med foreldrene ut fra det syn de tidligere hadde kommet med og etter at de hadde forlatt et planleggingsmøte i sinne 16. desember 1999.

Det var ingen forventning om at A ville fungere bedre i klassen fordi han levde i en konflikt mellom foreldre og skole, og det var ikke noe skolen kunne gjøre for å dempe konflikten.

Skolen mottok før jul i 1999 brev fra klasselærer som meldte at hun ikke orket mer, og brev fra en rekke foreldre i klassen som forlangte at skolen iverksatte tiltak så klassen fikk beholde sin lærer.

Etter skolens oppfatning var eneundervisning den beste løsning for A dersom han skulle fortsette på Steinerskolen. Løsningen ble anbefalt av PP-tjenesten fra årsskiftet 1999/2000, basert på den sakkyndige utredningen man da hadde. Ut fra tidligere erfaringer hadde skolen godt håp om integrering i klassen over tid, og man ville unngå den stigmatisering det innebærer å være det stadig forstyrrende element i klassen. Dette fremstod også som den beste løsning for de andre elevene og for klasselærer. Klassen ville beholde sin meget godt likte lærer og elevene ville fortsette. Det negative var at A foreldre ikke ønsket det.

Foreldrene hadde også våren 2000 et hovedansvar for at A ikke fikk undervisning. De valgte å avslå skolens tilbud. De lot være å legge forholdene til rette for hjemmeundervisning og de lot være å gjennomføre et skolebytte. Dersom foreldrene hadde akseptert det anbefalte skolebyttet, ville Steinerskolen bidratt til at det kunne skje over tid og på en skånsom måte.

Skolen har ikke opptrådt uaktsomt. Den har følgelig heller ikke opptrådt grovt uaktsomt. Grunnvilkåret for krav om oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5 er dermed ikke oppfylt.

Steinerskolen i Bergen har nedlagt slik påstand:
1. Bergen Tingretts dom av 23. april 2004 stadfestes.
2. A v/verger B A og C A dømmes in solidum til å betale sakens fulle omkostninger for Bergen Tingrett og Gulating Lagmannsrett.

Lagmannsretten skal bemerke:
Den første Steinerskolen ble etablert i Tyskland i 1919. Skolen ble etablert som et alternativ til det gjeldende skolesystemet i Tyskland. Pedagogikken ble utviklet av Rudolf Steiner. Etter hvert ble det etablert Steinerskoler over hele verden. Den første Steinerskolen i Norge ble startet i Oslo i 1926. Steinerskolen i Bergen ble etablert i 1929. I dag finnes det ca. 30 Steinerskoler og ca. 50 Steinerbarnehager spredd over hele landet, med til sammen nærmere 6000 elever.

Steinerpedagogikken kjennetegnes ved en utstrakt bruk av kunstneriske fag som musikk, tegning, forming, håndarbeid og bevegelse. Ikke minst bevegelsesfaget eurytmi er særpreget for Steinerskolene. Rudolf Steiner regnes som grunnleggeren av antroposofien. Pedagogikken ved Steinerskolene er naturlig nok derfor sterkt preget av antroposofiske ideer.

I undervisningen har klasselæreren en sentral posisjon. Det tilstrebes at hver klasse får en hovedlærer som følger klassen gjennom flere år, og som slik får et særlig ansvar for elevenes læring og utvikling. Hver skoledag starter med en hovedfagtime, som er en dobbeltime og som ledes av klasselærer.

Et annet særtrekk ved Steinerskolene er en autonom og flat organisasjonsstruktur. Skolen har ingen rektor, men ledes til daglig av et kollegium. Dessuten trekkes foreldrene inn i driften på en vesentlig mer systematisk og forpliktende måte enn det som er tilfelle i den offentlige skolen.

Steinerskolene i Norge er godkjente som alternativer til den offentlige skolen. De mottar statsstøtte på 85% av driftsutgiftene. Resten finansieres ved hjelp av elevpenger. Skolene reguleres nå av friskoleloven av 4. juli 2003, tidligere privatskulelova av 14. juni 1985.

Steinerpedagogikken er i all hovedsak en metode for læring. Den inneholder ikke noe spesielt opplegg for håndtering av adferdsvansker blant elevene. Når slike problemer oppstår gjør derfor Steinerskolene bruk av de samme pedagogiske metodene og de samme offentlige tilbudene som den offentlige skolen. Det viktigste offentlige tilbudet i denne forbindelse er den kommunale PP-tjenesten.

A krever erstatning og oppreisning. Som lovhjemmel for erstatningskravet viser han til skadeserstatningsloven § 2-1 første ledd. Denne bestemmelsen regulerer en arbeidsgivers ansvar for arbeidstaker. Det er på det rene at dette arbeidsgiveransvaret også omfatter en skoles ansvar for dens elever.

Bestemmelsen krever at det er utvist uaktsomhet fra skolens side for at ansvar skal oppstå. Et hovedspørsmål i saken blir derfor om skolen har utvist uaktsomhet i en slik grad eller i et slikt omfang, at ansvar utløses.

Før dette spørsmålet besvares bør det klargjøres hvilken aktsomhetsnorm loven foreskriver. Lovteksten gir betydelig rom for skjønnsutøvelse. I noen utstrekning er skjønnet supplert gjennom rettspraksis. Ikke enhver form for uaktsomhet kan slå ut i ansvar. Blant annet fremgår det av lovteksten at det skal tas hensyn til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt. Virksomheten blir i denne saken undervisningen i vid forstand.

Spørsmålet må bli om A kan sies å ha fått et forsvarlig undervisningstilbud av Steinerskolen, herunder om skolen har møtt hans særlige behov og håndtert hans adferdsproblemer på forsvarlig vis. Det vil si om skolen samlet sett har gjort det som man med rimelighet kan kreve for å imøtekomme A sin rett til opplæring, innenfor de rammer skolen må arbeide.

Lagmannsretten er kommet til at Steinerskolen i Bergen ikke har opptrådt på en erstatningsbetingende uforsvarlig måte overfor A. Det legges til grunn at skolen har et tilfredsstillende tilbud hva angår bygninger, utstyr etc. Dette er det heller ikke reist noen innvendinger til. Skolens læreplaner og dens pedagogiske grunnlag er godkjent, og tilfredsstiller friskolelovens krav.

Hvorvidt Steinerpedagogikken har fungert bra eller dårlig for A, finner lagmannsretten det unødvendig å ta standpunkt til. Den er i alle fall valgt av A gjennom hans foreldre og verger. Før A hadde foreldrene hans hatt tre andre barn på Steinerskolen. Foreldrene hadde således inngående kjennskap til de læremetodene som ble benyttet. De hadde tilsvarende god kjennskap til styringsformen for skolen, kravet til foreldreengasjement osv. A kan således ikke bygge noe ansvar på mulige svakheter ved Steinerskolens grunnideer.

Lagmannsretten kan heller ikke se at skolen har håndtert A spesielt på en uforsvarlig måte. Skolen handlet slik enhver ansvarsbevisst skole skal og bør, ved å benytte den rådgivningstjenesten som sto til disposisjon gjennom kommunens PP-tjeneste og den sakkyndighet som der var representert.

Bortsett fra i ett tilfelle, som lagmannsretten kommer nærmere tilbake til nedenfor, har skolen fulgt de råd PP-tjenestens psykologer og pedagoger ga. Skolens oppfølging av saken i forhold til PP-tjenesten var meget omfattende og derved også ressurskrevende. Etter søknad fikk skolen innvilget ekstra midler som gjorde det mulig med en rekke hjelpetiltak, herunder assistent i og utenfor klassen, bruk av to-lærer system, utredning av psykolog, tilbud om hjemme-undervisning mv.

A hadde åpenbart en meget dyktig klasselærer som engasjerte seg sterkt i elevene. Da det oppsto problemer i klassen med uakseptabel adferd fra A sin side, gjorde hun alt det som med rimelighet kan forventes av en lærer for å avhjelpe problemene.

Etter bevisføringen kan ikke lagmannsretten finne noen holdepunkter for den kritikk som er reist mot klasselærer. Det legges til grunn at hun på en forsvarlig måte gjorde det som kan forventes av en lærer for å komme A i møte på hans premisser.

Det er ikke bevismessig grunnlag for å hevde at hun stigmatiserte og/eller støtte A bort fra klassen. Hun synes derimot uberettiget å ha blitt gjenstand for sterk kritikk fra A’ foreldre, og har blitt påført betydelige personlige belastninger som følge av saken. Det gikk så langt at hun høsten 1999 måtte få hemmelig telefonnummer for å skjermes for oppringninger privat.

Klasselærer havnet etter hvert i en umulig situasjon. Hun skulle daglig håndtere og møte uforenlige ønsker fra henholdsvis A’ foreldre på den ene siden og det store flertall av foreldre til klassens øvrige elever på den annen side. Disse opplevde at A’ adferd i betydelig grad hemmet klassens daglige arbeid og læringsmiljø. Også skolen for øvrig engasjerte seg etter hvert sterkt. Det gjaldt både faglærerne, lærerkollegiet og skolens ledelse. Etter hvert som problemet med A sin uakseptable adferd utviklet seg, ble det satt inn ekstra ressurser i et meget betydelig omfang.

I ettertid kan det konstateres at tiltakene ikke virket etter sin hensikt. Det fremstår da som naturlig å spørre etter årsakene. Saken har da også i stor utstrekning hatt det for øyet. For lagmannsretten har det vært unødvendig å besvare dette spørsmålet. Årsakene kan være flere.

Etter det opplyste kan mye tyde på at A hadde adferdsvansker allerede da han begynte ved skolen. Det har også vært antydet at problemene kan ha en organisk forklaring knyttet til et fall og slag mot hodet i fireårsalderen. Skolelegen anbefalte blant annet derfor en undersøkelse ved BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk, avdeling, Haukeland Sykehus), noe foreldrene motsatte seg. Det er selvsagt også meget mulig at Steinerskolen er organisert på en måte og benytter pedagogiske metoder som er dårlig tilpasset A sin personlighet, og derfor mindre egnet til å imøtekomme hans særlige behov enn andre barn og unge. Adferdsvanskene kan selvsagt også ha en rekke andre årsaker, og forklaringen kan være å finne i en kombinasjon av både kjente og ukjente forhold, dels i og dels utenfor skolen.

For lagmannsrettens vurdering av aktsomhetsspørsmålet, har det vært tilstrekkelig å undersøke hvorvidt skolen har opptrådt forsvarlig. Når dette spørsmålet besvares bekreftende, blir det unødvendig å vurdere årsaksforholdene. Har skolen opptrådt aktsomt og forsvarlig, blir det uten betydning hva som er årsaken til A sin vanskelige og uakseptable adferd.

A har gjort gjeldende at han ble stigmatisert gjennom utestenging fra fellesskapet. Denne utestengingen ble organisert fra skolens side på en slik måte at han opplevde det som mobbing og trakassering. Stigmatiseringen ble understreket ved at det til stadighet ble fokusert på de negative sidene ved hans adferd.

Lagmannsretten er ikke enig i denne kritikken. Bevisføringen har vist at både klasselæreren og skolen for øvrig prøvde å inkludere A så mye som mulig i klassefellesskapet, og å fremheve det som var positivt ved hans adferd og faglige prestasjoner. Det fremgår både av de vitneforklaringer lagmannsretten har hørt, og i noen utstrekning også av det skriftlige materialet lagmannsretten har fått seg presentert.

Steinerskolens partsrepresentant, E, forklarte for eksempel at A hadde vært betydelig mer tilstede i klassen enn utenfor. Hennes oversikt viste at han hadde vært sammen med klassen 75 % av tiden og utenfor med assistent i 25 % av tiden. Det var dessuten flere andre elever i klassen som hadde deler av sin undervisning utenfor klassefellesskapet for å imøtekomme særlige behov disse elevene hadde. A var således ikke den eneste som var utenfor klassen deler av tiden. For øvrig gir det seg nesten selv at rapporter som er blitt produsert med utgangspunkt i A sine adferdsvansker i stor grad også vil omhandle nettopp dette. Like fullt fremstår materialet samlet sett som balansert, og viser at det gjennomgående er gjort forsøk på å gi et så nyansert bilde av A sin skolesituasjon og adferd som praktisk mulig.

Det er heller ikke dekning for påstanden om at A har blitt ”vist på gangen” i tradisjonell forstand. Han har således aldri blitt vist ut av klasserommet og overlatt til seg selv. De gangene han har blitt tatt ut av klassen, har han vært under tilsyn av en voksen person. Slik A sin adferd og forholdene i klassen for øvrig er blitt beskrevet, er det etter lagmannsrettens oppfatning vanskelig å kritisere skolen for denne fremgangsmåten.

Også når det gjelder samarbeidet med foreldrene mener lagmannsretten at skolen har opptrådt forsvarlig og har gjort det som med rimelighet kan forlanges. Begge A sine foreldre engasjerte seg meget sterkt i skolen og i undervisningen. Det utviklet seg etter hvert en konflikt mellom foreldrene og skolens representanter som eskalerte til et nivå som gjorde situasjonen særdeles vanskelig.

En del av konflikten hadde sin bakgrunn i et motsetningsforhold på det personlige plan mellom foreldrene og en av skolens ansatte. Samarbeidsforholdene ble svært vanskelige. Under slike forhold er det skolens plikt, som den profesjonelle part, å gjøre sitt ytterste for å få samarbeidet til å fungere. Det mener lagmannsretten at skolen har gjort. Da kan den ikke kritiseres for at samarbeidet fungerte dårlig.

A har særlig fremhevet to enkeltepisoder som en sentral del av ansvarsgrunnlaget. Dette gjelder henholdsvis situasjonen i mai 1999 og i januar 2000.

Hendelsen i mai 1999 gjelder det tilfellet da skolen ikke fulgte PP-tjenestens anbefaling. Situasjonen var at PP-tjenesten, etter påtrykk fra foreldrene, på grunn av få dagers bedret adferd fra A, anbefalte at han i større utstrekning fikk være inne i klassen med assistent til stede frem til skoleårets avslutning. Skolens forvaltning tok ikke PP-tjenestens anbefaling til følge, og besluttet i stedet at A skulle følge det pedagogiske opplegget som tidligere var avtalt.

Etter en totalvurdering av situasjonen slik den på da fremsto, finner lagmannsretten ikke grunn til å kritisere skolen for dette. Det er forståelig at skolen syntes at noen få dagers forbedring var et for spinkelt grunnlag å endre opplegget på. Lagmannsretten viser i den forbindelse også til vitneforklaring fra en av psykologene i saken, som antydet at en observasjonstid på flere måneder er ønskelig for å kunne konstatere mer varig fremgang. Endelig vises til at skolen ikke delte foreldrenes oppfatning av at A hadde vist tydelig fremgang sosialt og faglig. De rapporter som er dokumentert fra A’ assistent fra den aktuelle periode, underbygger skolens oppfatning i så måte.

A har også lagt betydelig vekt på anførselen om at han vinteren 2000 fikk et undervisningstilbud som var ulovlig, og som utløste avviksrapportering fra Statens utdanningskontor i Hordaland. Hvorvidt tilbudet faktisk var i strid med loven, mener lagmannsretten det er unødvendig å ta standpunkt til.

Slik lagmannsretten vurderer det, befant skolen seg på dette tidspunkt i en tilnærmet nødrettslignende situasjon. Foreldrene hadde fått anbefalinger fra eksterne rådgivere om å bytte skole for A, men nektet å etterkomme disse. Klasselæreren var sykemeldt på grunn av de betydelige psykiske belastningene konflikten hadde medført. Hun vurderte å si opp sin stilling ved skolen.

Foreldrene til de fleste av klassens øvrige elever, la betydelig press på skolen for å finne løsninger som også ivaretok deres barns interesser, og skolen hadde gjennom flere år prøvd med å sette inn en rekke forskjellige tiltak, uten ønsket resultat. Hertil kommer at skolen bøyde av da departementet støttet Statens utdanningskontor i Hordaland, jf. departementets brev 14. april 2000. Løsningen ble etter dette at skolen valgte å dele klassen i to. Det var både en meget radikal løsning og selvsagt også en kostbar løsning, som på ny viser at skolen gjorde det som med rimelighet kan forlanges av den innenfor de rammene den hadde muligheter for å operere.

Lagmannsretten finner også grunn til å kommentere Thomas Nordahl sin vitneforklaring. Thomas Nordahl er spesialist i pedagogikk og barns adferdsvansker. Han ga forklaring som sakkyndig vitne. Forklaringen ble gitt per telefon. Nordahl opplyste at han bygget sine vurderinger på en samtale med A sine foreldre og advokat Drevland på Gardermoen flyplass, samt gjennomgang av ankeutdraget for lagmannsretten. Han var ikke til stede under noen del av ankeforhandlingen.

Med henvisning til egen forskning og kjent faglitteratur, forklarte Nordahl hvordan barns adferdsvansker i skolen bør håndteres på den mest hensiktsmessige måten. Blant annet understreket han viktigheten av at uønsket adferd må korrigeres i den aktuelle situasjonen, og at det er mer hensiktsmessig å endre situasjonen enn å endre personen. Ved tilrettevising er det uheldig å la barn forstå at barnet selv har ansvar for å korrigere egen adferd. Konfrontasjoner bør unngås. Han understreket også at et dårlig samarbeidsforhold mellom hjem og skole ikke er regnet som en risikofaktor for adferdsproblemer. Derimot vil en dårlig relasjon mellom elev og lærer være en slik risikofaktor.

Lagmannsretten har for sin del ikke oppfattet denne generelle delen av Nordahl sin forklaring som kontroversiell, og har uten videre lagt den til grunn for sine vurderinger. Men Nordahls forklaring inneholdt også en nærmere analyse av den aktuelle saken, som lagmannsretten på vesentlige punkter må distansere seg fra. Det var Nordahls vurdering at skolen hadde gjort seg nytte av uforholdsmessig mange dårlige tiltak i sine forsøk på å håndtere A sine adferdsvansker. Han anførte også at klasselæreren har hatt en svært negativ holdning til A. Etter lagmannsrettens mening er det ikke dekning for slike konklusjoner. De må være trukket på sviktende grunnlag.

Den samlede bevisføringen under ankeforhandlingen, ga et annet og vesentlig mer nyansert bilde av situasjonen. Lagmannsretten viser om dette til det som er nevnt ovenfor.

Under henvisning til ovenstående, er lagmannsretten kommet til at Steinerskolen ikke har opptrådt uaktsomt og i strid med skadeserstatningsloven § 2-1. Det blir da unødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om mulig årsakssammenheng mellom undervisningen og A sine adferdsvansker.

Det samme gjelder spørsmålet om A har lidt et økonomisk tap. Det gir seg selv at A heller ikke har noe grunnlag for kravet om oppreisning. Lovgrunnlaget for dette kravet er skadeserstatningsloven § 3-5 som krever grov uaktsomhet for å tilkjenne slik erstatning. Etter dette må tingrettens dom stadfestes.

Anken har vært forgjeves. A ilegges derfor saksomkostninger for lagmannsretten. Det foreligger ingen slike særlige omstendigheter som gir grunn til å frita ham fra denne erstatningsplikten, jf. tvistemålsloven § 180 første ledd.

Advokat Mellbye har levert omkostningsoppgave som for lagmannsretten beløper seg til kr 556 914,80, hvorav salær for advokatene samlet utgjør kr 448 327, 60, med tillegg av merverdiavgift.

Advokat Drevland har på vegne av ankende part protestert på omkostningskravet. Innsigelsen knytter seg særlig til salærkravets størrelse, herunder at det er benyttet to advokater, noe som hevdes å ha medført unødvendig dobbeltarbeid.

Lagmannsretten bemerker at det ikke kan sees å ha vært nødvendig å benytte to advokater på saken. Det er imidlertid opplyst, og lagmannsretten må legge til grunn, at i den utstrekning det har ført til dobbeltarbeid med to advokater er dette ikke medtatt i omkostningsoppgaven.

Lagmannsrettens vurdering av om det fremsatte krav har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jf. tvistemålsloven § 176, tar derfor det samme utgangspunkt som om saken hadde vært forberedt og prosedert av en advokat.

Ved vurderingen av omkostningskravets størrelse må det tas hensyn til at ankende part har lagt opp og prosedert saken meget bredt. Dette har gjort saksforberedelsen og ankeforhandlingen mer vidløftig enn nødvendig. Til tross for at det ble avholdt saksforberedende møte for lagmannsretten har den ankende part i liten grad presisert sine anførsler før under ankeforhandlingen.

Etter en helhetsvurdering kommer lagmannsretten likevel til at salærkravet er noe høyere enn det som kan ha vært nødvendig for å få saken betryggende utført for lagmannsretten, og salæret reduseres til kr 350 000, eksklusive merverdiavgift. For så vidt gjelder omkostninger for tingretten, skal lagmannsrettens materielle resultat legges til grunn.

I medhold av tvistemålsloven § 180 andre ledd, jf. tvistemålsloven § 172 første ledd, tilpliktes ankende parter å dekke ankemotpartens omkostninger. Omkostningskravet for tingretten består utelukkende av salær og utgjør kr 529 540, som tillagt merverdiavgift utgjør kr 656 630. Kr 186 000 av dette kravet gjelder omkostninger som ble tilkjent Rudolf Steinerskolen i søksmålet anlagt av A’ foreldre. Foreldrenes søksmål ble trukket før hovedforhandlingen i tingretten og omkostningsavgjørelsen i den delen av dommen som gjelder foreldrene, er påkjært til lagmannsretten.

Det er nedlagt påstand om opphevelse og hjemvisning. Kjæremålet er ikke avgjort. Ved fastsettelsen av omkostninger for tingretten holder lagmannsretten utenfor de omkostningene som er påkjært og som er knyttet til foreldrenes søksmål. Resterende beløp, kr 372 000, er det beløp tingretten fant var nødvendig for å få saken betryggende utført, og som er omfattet av lagmannsrettens ankebehandling.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre denne omkostningsavgjørelsen, og stadfester tingrettens dom også på dette punkt. Avslutningsvis finner lagmannsretten grunn til å vise til tvistemålsloven § 52 første ledd, jf. andre ledd, som gir partene adgang til å be retten fastsette prosessfullmektigens salær, jf. tvistemålsloven § 179 første ledd. Dommen er enstemmig.

D o m s s l u t n i n g :
ingrettens dom stadfestes.

A, v/ verger B A og C A, pålegges, en for begge og begge for en, å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Rudolf Steinerskolen i Bergen med kr 350 000 –trehundre- ogfemtitusenkroner- med tillegg av merverdiavgift, innen 2 – to – uker, regnet fra dommens forkynnelse.

Opplysningar om publiseringspolitikk m.v. www.gulating.no



Publicerat här t.v. som ett offentligt dokument, i väntan på att Gulating Lagmannsrett på gulating.no offentliggör sin publiceringspolicy.

Sune Nordvall
Webmaster